För det ordnar sig, det gör det alltid,
jo, det löser sig, så brukar allt bli,
det kommer fixa sig till slut,
det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur,
och flera mil ifrån, det ordnar sig.
Det var vel svenske Timbuktu sin første store hit. Og jeg husker jeg fikk den på øret under NM 6 timers på Eidsvoll i 2009. Men nok om det..
Tiden etter VM har ikke gått helt på skinner. Mai startet fornuftig med at jeg ikke løp NM 100 km. Jeg hadde meldt meg på, bestilt hotell og alt var klart. Men kroppen var nok ikke klar, og da fant jeg ut på fredag ettermiddag at det ikke ble noen tur. Så virket det som kroppen begynte å fungere igjen, men da kom en halsinfeksjon og da var jeg nok engang fornuftig og gikk ned til 45 kilometeren i Ecotrail. Der kjentes kroppen grei ut i starten, og lå på en tredje/fjerdeplass når vi hadde kommet til Tryvann. Der var det ikke et eneste merkebånd, og til slutt var vi rundt 15-20 løpere ved Tryvann som var usikre på hvilken vei skulle ta. Det var i ferd med å bli en parodi, men det ble til slutt valgt riktig vei og vi så merkebåndene igjen. Det viste seg at alle merkebånd på Tryvann var fjernet. Arrangøren hadde vært der på morgenen og da stod båndene der de skulle.
Brudd eller ikke?
Siden gikk løpet greit, men det ble jo litt brems i de tekniske partiene. Men jeg hadde et avslappet forhold til løpet og stresset ikke selv om jeg mistet noen plasseringer der det var mest knot. Like før servicestasjon på Fossum så skjer det. Jeg tråkker feil på en stein og tråkker over skikkelig. Jeg skriker, og to løpere rett foran meg stopper opp og lurer på om jeg trenger hjelp. – Jeg skal klare å komme ned til Fossum, svarer jeg og hinker videre. Så kommer jeg på et vis litt i gang igjen før jeg sammen med de to litt foran meg løper feil igjen.. Når vi kom ned til Fossum var det vondt, men jeg vil prøve litt til. Men i første lille kneika etterpå er det så vondt at det ikke går lenger. Norsk folkehjelp trer støttende til og får iset ned og surret inn foten, takk!. Det gikk greit å komme seg hjem, men det ventet en biltur opp til hytta på kvelden. Den foten tålte ikke 2 timer og 15 minutter i spenn på gasspedalen.. Var grusomt vondt da jeg kom opp, og det ble lite søvn den natta. Dagen etter dro jeg hjem og det bar rett på legevakta. Jeg hadde mistanke om at dette kunne være brudd. Jeg har hatt det før i samme området i samme fot. Men røntgenbildene viste ikke brudd. Og det ble atskillig bedre dagen etter. Da visste jeg at jeg var berga, heldigvis.
Her fra starten på Ecotrail i Holmenkollen. Flott arrangement og fin løype, bare så synd folk ikke kan la merkebåndene henge.. Foto: Bjørn Hytjanstorp
Alternativ langtur i Telemark
To uker etter skulle jeg delta i Skuggenatten 12 timers. Et bakkeløp på 4,3 kilometer med over 400 meters stigning skulle løpes flest mulig ganger i løpet av et halvt døgn. Jeg fikk tapet opp foten av Sigurd hos Nesbru Kiropraktorsenter dagen før, og var klar for en langtur. Det jeg IKKE var klar for var det som ventet oss den morgenen. Speilglatte svaberg med opptil 20% stigning. Jeg hadde tatt på meg terrengmodellen Mizuno Hayate – gode sko, men for hard gummi til å få feste på glatte svaberg. Jeg måtte omtrent klatre opp de bratteste stedene og fikk ikke feste i det hele tatt. Det er første gang jeg har vært skikkelig redd under et løp. Skjønt; å kalle det et løp er å ta for hardt i. Det var en samling av antall høydemeter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å dra hjem etter en runde. Men så begynte sola å komme og med Mizuno Precission fikk jeg mye bedre feste. Men fem runder fikk holde, da hadde jeg vært engstelig lenge nok, falt nok og hadde vondt nok i henda etter å ha prøvd å tatt meg imot på hvert fall. På tørt føre blir det nok mer et løp, men løypa hadde fått såpass mye vanning de siste ukene at det var skummelt flere steder selv om svabergene tørket opp. Men Helge Reinholt skal ha mye ros for å sette en vill Idè ut i live. Og det var en flott atmosfære rundt det med speaker og publikum kunne følge løperne ”live” fra toppen.
Det var ikke annet å gjøre enn å smile og ta Skuggenatten 12 timers som en langtur og terrengtrening. Innførte en ny gren ned det bratteste berget på de to første rundene – frikjøring på sko.. Foto: Arrangør
Dette partiet i starten på Skuggenatten har rundt 20% stigning på det meste. Utpå dagen tørket det opp og da gikk det i det minste a å gå ned. De to første rundene var det bedre å sette seg på huk og skli forsiktig nedover.. Foto: Arrangør
Utsatt time
Men fortsatt var det noe som satt i kroppen. Og jeg ble ikke kvitt slimingen under treningen, og spesielt når jeg skulle prøve å løpe litt fort. Det dukket først opp i vinter, men en kur med slimløsende løste problemet da. Det gjorde det ikke nå. Jeg tok en blodprøve hos fastlegen, men den viste kun lavt kolestrol. Fikk henvisning til lungespesialist og fått time i september. Dette er muligens noe av det samme som mange langrennsløpere sliter med i perioder og som satte ut Henrik Ingebrigtsen i en periode etter Bislett games – slim i lungene. Jeg fikk også time hos en spesialist i begynnelsen av juli. Kanskje kunne jeg rekke å få med meg rallarvegsløpet 18 og 19. juli som jeg hadde meldt meg på? Men samme dagen som jeg skulle ha time blir jeg oppringt og får beskjed om at jeg ikke trenger å komme inn til Oslo – legen hadde reist på ferie, og det var det ingen på kontoret som visste.. Da var det en måned til neste time, så i begynnlsen av august skal jeg innover, så får vi se..
Mye god grunntrening
Status nå er at jeg får trent bra i forhold til grunntrening, og det har jeg gjort hele tida. Mest løping, men minimum en sykkeløkt hver uke. Og sykkeløkta kan gjerne være et ritt i terreng eller på landevei. Der fungerer kroppen bra, kjører fra de fleste i motbakkene og det er gøy og inspirerende. Men jeg merker det litt mer på løpingen, spesielt når farta skrues opp. Mengden trening er bortimot den samme. De siste to ukene har jeg følt det har gått litt fremover. Og jeg har troen på at det kan løse seg i løpet av ikke så lang tid. Dette er ikke som en skade som krever opptrening og gradvis tilvenning. Jeg har mye bra grunntrening nå, og når dette ”gørret” slipper taket er jeg på plass igjen umiddelbart. Bekken/hofte/rygg fungerer veldig fint og har gjort det lenge nå. Har fått øvelser av kiropraktor Stadsnes som jeg gjør før og etter trening, og dette hjelper! Jeg er ikke så opphengt lenger i at jeg skal ha X antall kilometer løping per uke. Og det tror jeg er sunt i forhold til både skadeforebygging og motivasjon.
Sykkel er moro! Her en jubelscene fra Birken i fjor der jeg var raskest i min startpulje og kom inn på 3.04.
Lang sesong
Det er mye igjen av sesongen, så jeg ser ikke så mørkt på dette. Selv om det selvfølgelig kan være litt kjedelig å være fornuftig.. Syklingen og deltakelse i ritt er noe av det som hjelper meg til å holde meg oppe mentalt og der kjenner jeg meg veldig sterk. Holder nærmest pusten hver gang jeg kommer inn i et stiparti, og hopper heller av sykkelen og løper hvis det blir mye stein og røtter og er sleipt og vått. Men på grusen og asfalten koser jeg meg og spesielt når det går oppover. Motbakker er mest moro på sykkel. Der kommer lårmuskulaturen min til sin rett. Og jeg har vært med på min første triathlon på 10 år. Riktignok sprint distanse (750 meter svømming, 20 km sykkel og 5 km løp), men det ga virkelig mersmak, selv om de beste var omtrent halvveis på sykkel før jeg var oppe fra det litt småkjølige vannet i Larvik. Tok igjen jevnt med folk på sykkel og løp. I slutten av august er det blant annet Ultravasan, og jeg har løpt en del i terreng i sommer for å forberede meg til dette. Det har blitt mindre mølle og mer i terrenget den siste tiden. Løp også Birkebeinerløpet for å få litt terrengtrening. I oktober har jeg planer om å delta i noe som jeg har hatt lyst til i mange år og som går over flere dager. Kommer tilbake til dette snart! Selv om det har vært en litt tøff periode nå er jeg like dedikert til trening som jeg alltid har vært. Og jeg er ikke av de som MÅ løpe, men jeg MÅ trene.
Gjermund Sørstad 