Jeg sa dagen etter løpet at det var det tøffeste løpet mitt hittil. Nå, nå jeg har fått det litt på avstand så holder jeg på det. Uka var etter løpet viste også at det var litt annerledes denne gangen. Og da jeg trodde jeg hadde kommet meg ganske bra, sa kroppen ifra om at det ikke var tilfelle.
Hele den norske VM-troppen inklusiv støtteapparatet. Utrolig moro med fem herrer og damer. Og gratulerer med norgesrekord Ninette!
Opprensking
Siste uka før løpet gikk som den skulle. Jeg fikk roet greit ned på treningen, og fikk unnagjort de sakene som jeg visste fort kunne irritere og gnage litt i hodet under løpet. Dette var litt av privat art og litt med jobb å gjøre. Jeg har erfart at dette er viktig. Skal man ut på en 24 timers, så bør man ha rensket litt opp i ”to do” sakene slik at hodet er litt klarere. Det er lettere å holde fokus da.
Mye styr med mye utstyr
Det var meldt 17-18 grader midt på dagen på lørdag. Da vi ankom Torino var det norsk sommertemperatur og vi fikk høre at det var unormalt varmt til å være på denne tiden av året. De to dagene før løpet ble brukt til handling, litt jobbing, og ikke minst å pakke bag og lage et system som kona i støtteapparatet skulle forstå. Det er bedre å ha med for mye enn for lite ha jeg alltid tenkt. Tror jeg hadde fått med meg det aller meste. Litt krisestemning ble det før løpet da det viste seg at det ikke var lov å bruke mobil under løpet. Ikke det at jeg hadde tenkt å ringe og sms`e så mye underveis, men jeg hadde mye musikk der. Hadde brukt litt tid på dette, og det var litt nedtur å ikke få brukt det. Hva om vi kunne ta ut SIM-kortet slik at vi ikke fikk kommunisert med omverden? Joda, det endte med at vi fikk lov til det. Et problem mindre, og bestemte meg for at jeg ville la mobilen hvile til natta kom. Da hadde jeg noe å se frem til. Jeg hadde et par mp3-spillere som jeg skulle bruke opp batteriet på før natta kom.
Cirka halvannen time før det braker løs. Og mye rigging gjenstår. Foto: Therese Falk
Italiensk organisering
Støtteapparatet fikk beskjed om at det var lagt opp strøm i alle lands telt, men at disse ikke måtte brukes… Vi var noen som vurderte å kjøpe inn en mikro, men da var jo den saken klar. De ville jo slite nok med å få strøm til vannkokeren. Men jeg så ikke så svart på dette, det måtte jo ordne seg på et eller annet vis. Vi kom til stadion rundt 08.15 den lørdagen. Alltid litt styrete de siste to timene før løpet. Ta på seg det siste av utstyr, tape og plastre der det er nødvendig, sette frem det man trenger av mat og drikke i starten og legge alt let tilgjengelig for de som skal finne frem i alt når vi spør om noe. Jeg som hadde med meg så mye hadde en litt ekstra jobb her. Hele laget gikk til ”utstyrskontroll” kl 09.15, mens jeg stod igjen og fant frem at det jeg kunne få bruk for. Og kona, jo hu var med å fyre litt opp kan man si: ” du har jo ikke orden Gjermund, alt er jo bare et jævla rot”. Men hu besinna seg litt i det jeg skulle gå til start: ”Jeg finner nok frem i alt dette til slutt, det går nok bra”. Jo takk, vi snakkes..Denne kontrollen som skulle finne sted ved start frem til 20 min før løpet viste seg å være en liten vits. Der skulle all reklame på tøy fjernes eller dekkes til. Vi fikk hjelp til å tape over det som var nødvendig, men det datt jo bare av. De så ikke på dette engang på kontrollen. Og alle måtte være på plass i startfeltet 20 minutter før start. Mange av landene var ikke på plass før 09.55..
Grønnsaksblanding
Kl 10.00 var vi i gang, og det var allerede ganske varmt. En latvier stupte ut i tet og holdt nok rundt 14km/t. Så fulgte blant annet svenske Elov Olsson som åpnet ganske tøft, men så hadde han jo også løpt 253 km i sitt eneste 24 timers-løp, og skulle tåle åpningstempoet bedre enn latvieren. Første timen løp jeg 11,58 km/t. Litt lenger enn skjemaet på 11, men helt greit. Så ble det litt løping med svenske Andreas Falk og Johan Stene og BT. Men det er vanskelig å løpe lenge samme i slike løp. Vi har våre rutiner i forhold til spising og gåpauser som kan være veldig forskjellige. Etter tre timer var det blitt veldig varmt, jeg fikk høre i etterpå at det var opp mot 27 grader på det varmeste. Jeg så Maria Jansson løpe med isbiter på hodet, og det så bare så herlig ut. Jeg måtte kjøle meg ned på et vis. Støtteapparetet hadde ikke noe isbter, men etter noen runder hadde lagleder Marit Bjerknes frosne grønnsaksblandinger klare som jeg puttet under capsen. Dette hjalp mye, og jeg løp med frosne gulrøtter og brokkoli i capsen i flere timer. Med den hvite capsen fikk jeg høre etterpå at jeg så ut som en smurf.
Tidlig i løpet, på vei inn på stadion etter betongbakken. Foto: Andrè Mingneau
Raske runder med hjemmefavoritten
Ved 19-19.30 tiden var sola i ferd med å gå ned, og det ble en mye mer behagelig temperatur. Da hadde jeg noen gode timer, og kviknet litt til etter å ha slitt litt i varmen. Jeg lp en stund sammen med en av storfavoritene, hjemmehåpet Ivan Cudin som har VM-medaje fra tidligere og har vunnet Spartathlon. Ha lå ti kilometer foran meg, og så ut som han løp veldig avslappet og kontrollert. Men noe må ha skjedd på natta for Cudin som endte opp med 211 km. På 12 timer hadde jeg løpt 128 km km, ganske greit på skjema. På den to kilometer lange runden var det en nedoverbakke inn mot stadion som var på betong og den var temmelig bratt, i hvert fall bratt nok til at låra mine ble temmelig most ganske tidlig og etter hvert knust. Etter 14 timer var det vanskelig å løfte beina noe særlig og det ble mer subbing der det var mulig Men klarte å holde farta sånn nogenlunde. Jeg følte det gikk seigt og tregt, men fikk høre at jeg stadig avanserte på listene. Mange av storfavorittene fikk det tøft på natta. Noen ga seg tvert, mens andre gikk lenge. Etter 14 timer fant jeg frem spotify-lista på mobilen, skiftet til svære øreklokker og gikk skikkelig inn i bobla. Jeg liker vanligvis å høre litt av det som skjer på ”utsiden” også, men disse nye høretelefonene skjaltet ut alt annet, og i den settingen var det kanskje like greit. Jeg måtte fokusere og jobbe hardt nå.
Brann på Stadion
Da klokka ble tre på natta brøt det ut brann i en trafostasjon på stadion der støtteapparatet hadde sitt telt. Alt ble mørkt, og hele 400 meters-banen ble røyklagt. Det kom fort brannbiler tilstede, og da var det mange som trodde løpet var over, men systemet som telte runder hadde heldigvis ikke mistet strømmen. Etter cirka en time var brannen slukket og lyset kom tilbake. Etter dramatikken tok jeg igjen Bjørn Tore og fikk han med meg videre så vi fikk jobbet litt sammen. Men da slet også han veldig med beina, og måtte ta det litt roligere. Den av de norske som løp friskest på denne tida var nok Peter Tubaas som hadde funnet seg en finsk venninne. De hadde visstnok holdt sammen i flere timer, og jeg hang meg på de. Men ikke lenge etter roet den fiske jenta litt ned (tre var en for mye kanskje, slik som Eggum synger om). Jeg og Peter holdt sammen en stund, men så var det det med ulike rutiner igjen da som spising og gå-pauser. De siste åtte timene var særdeles tøffe, subbet meg av gårde og holdt meg i bevegelse hele tida. Jeg var en av de få som løp i singlet gjennom hele natta. Mange frøs, men jeg synes ikke det var så kaldt.
En av de siste rundene. Her har jeg fått markøren som jeg legger fra meg når sluttsignalet går. Foto: Andrè Mingneau
Ga alt
De siste timene ble en kamp mot de knuste lårene som ikke ville holde meg oppe lenger. Og jeg fikk nok ikke i meg nok væske heller. Det kom tydelig frem da jeg var ferdig. Møtte Margrethe inne på stadion, fikk en cola, men den ville ikke kroppen ha. La meg på gresset, ble hvit i ansiktet og trengte et par tre poser ringer-drink for å komme meg igjen. Jeg hadde gitt det jeg hadde, og var veldig fornøyd med hvordan jeg hadde kjempet meg gjennom utfordringene underveis. 228,3 kilometer, nummer 40 av 189 i herreklassen, nummer seks i min aldersklasse 35-39 år. Sammen med Lars Dørum og Bjørn Tore K. Taranger ble vi nummer fem i lagkonkurransen i EM og sju i VM og det var vi veldig godt fornøyd med.
Sko og utstyr
Jeg valgte å starte med Mizuno precission. Jeg hadde med meg fire andre par sko, men det holdt med precission hele veien. Den siste timen følte jeg at de hadde blitt litt for trange og ville bytte sko. Men fikk beskjed fra Marit at det var jo bare en time igjen, så det var ikke noe vits nå. Så da var det bare å holde ut i skoa, og jeg kan ikke huske at hindret meg noe på slutten. Jeg løp med 2XU kort tights og legger med strikk hele veien. Jeg tror spesielt leggene hadde en god effekt underveis, og tightsen bruker jeg stort sett alltid på trening og vet at den er behagelig å ha på over lang tid.
Da sluttsignalet gikk var jeg rett på utsiden av stadion, så det var ikke lagt til stadion, og der ventet kona med en cola.. Måtte ha en liten tenkepause på tribunen før jeg skulle ned den trappa der..Foto: Andrê Mingneau
I balanse
Som normalt hadde jeg lite matlyst de første to døgnene etter løpet. Hjemme sent mandag kveld, på jobb igjen tirsdag morgen. Lå nok da i hvert fall ei halv natt på etterskudd i forhold til søvn. Så var det inn i den vanlige tralten og nok søvn ble det ikke. Det kom tydelig frem ved at jeg hadde ye vondt i hodet, og på fredagen kom jeg meg knapt ut av senga. Måtte ta en ”timeout” før jeg kunne kjøre minstemann på skolen. Hadde møte på jobben kl 09 som jeg bare måtte på. Drakk min vanlig kopp med te og honning i møtet og midtveis ble jeg veldig kvalm. Rett ut på do og kastet opp, så meg i speilet etterpå og så helt jævlig ut. – Tørr jeg å gå tilbake til møtet? Måtte jo bare det og fikk noen blikk da. Etter møtet så jeg litt an, men det ble ikke bedre. Dro hjem og sov i seks timer. Det var det som skulle til for å komme i balanse igjen.
Og slik ser skoa ut etterpå. Litt småslitt på hælen etter nattens subbing. Jeg trodde de skulle se enda verre ut under. Mizuno skoene tåler mye!
Syklet i en uke før jeg hadde første løpetur og har løpt hver dag siden. Lårene var merkbart mer kjørt nå enn ved tidligere 24 timers-løp. Er fortsatt ikke helt i vanlig i trening, men det begynner å komme seg.
Tusen takk til det norske støtteapparatet i Torino med Marit Bjerknes, Håvard Austevoll, Johan Percy Holmgren, per Audun Heskestad, Wenche Dørum og Margrethe Heltzer Anderssen. Dere var der for oss hele tiden og gjorde en fantastisk jobb under tildels ”vanskelige arbeidsforhold”.
Tusen takk til alle i Team Sørstad: Mine foreldre som alltid stiller opp, i all beskjedenhet er de rett og slett helt fantasiske. Kona mi, Margrethe som må holde ut med stinkende treningstøy og sko på badet og som har forståelse for hvorfor jeg driver med dette. Hun har jo også i mange år vært aktiv i denne galskapen som support på mange løp. Til Nesbru Kiropraktorsenter som gjør en kjempejobb for å holde meg skadefri – En utrolig flink og hyggelig gjeng! Comet Sport og Mizuno som sørger for at jeg har sko og tøy som passer meg og til Cater V/ Bjørnulf Borge. Du hjalp meg i gang igjen i en tøff tid i fjor høst, tusen takk. Og ikke minst er det veldig gøy at Cater nå etablerer seg ved Liertoppen.
Sesongen har knapt startet, masse igjen å se frem til. Det blir blant annet Eco-trail, rallarvegsløpet, ultravasan og så meldte jeg meg også på av en eller uforklarlig årsak til Bislett 24 timers.
Gjermund Sørstad 