Oslo Maraton /Oslotrippelen -fantastisk opptur

Årets Oslo Maraton ble en skikkelig opptur.

 

 

En veldig lettet og fornøyd trippeldeltaker etter målgang! Her blir jeg intervjuet etter målgang på 10èrn. Utrolig godt å kjenne at det fungerte igjen på siste distansen.

 

 

Jeg fikk i siste liten en plass på Oslotrippelen, og jeg var veldig spent på hvordan det ville fungere. Men motbakkeløpet Eggekollen Opp helga før ga signaler om at dette kunne bli brukbart. Dagen før Eggekollen opp løp jeg fem mil, og med det ”innabords” løp jeg inn til sjuendeplass totalt i Eggekollen Opp, og halvminuttet fortere enn i fjor.

Jeg bestemte meg for at Oslotrippelen skulle bli en testdag for Mizuno-sko. Jeg hadde ikke fått testet noen av konkurransemodellene til Mizuno og fant ut at de tre distansene i Oslo Maraton kunne bli en fin første test. Tre typer sko, tre distanser. Og jeg hadde ikke prøvd skoene i det hele tatt på forhånd.

 

Her er skoene som fikk kjørt seg i Oslo maraton: Fra venstre: Wave Hitogami, Wave Sayonara og Wave Aero

Kjempestart

Dagen startet med helmaraton, og her valgte jeg wave hitogami. Jeg ”jukset ” litt med å ta på compeed på høyre hæl, som avo g til kan være litt problem i nye sko. Og jeg ”jukset” enda litt mer ved å ha godt innløpte sokker. Hitogami satt som et skudd på foten. Og ga den følelsen jeg vil ha av en sko på maratondistanse. – Lette, med mulighet for å landa litt mer ”frempå” foten enn ved lengre ultraløp. Jeg fikk litt kramper i leggene de siste kilometerne, men skoene skal ikke noe av skylda for det. Ingen vannblemmer eller ubehag med disse skoene på hel. Og tida ble 2.40.10 og tiendeplass totalt på distansen.

Wave Hitogami – skoene på Oslo helmaraton. De ser tøffe ut og virker veldig gode – i hvert fall så langt.

Tøff halvmaraton

Etter å ha fått i meg mat og drikke, tøyd litt og syklet noen få minutter på rulle var det klart for halvmaraton. Da ble det wave sayonara. Her slet jeg litt mer med å komme meg frempå i steget, krampene i legger og lår sørget for det. Så forholdene rundt gjorde sitt til at jeg fikk noe super opplevelse med disse skoene. Men jeg fikk testet ut at de fungerer fint for hæl-løpere, da jeg måtte mellom 5 og 15 kilometer banke hælen i asfalten for å få strekt litt på legg-muskulaturen. Jeg kom i mål på 1.29.40. Det var vedig varmt på halvmaraton og leggene var kjørt etter dette.

 

 

 

Sayonara ble prøvd på den tøffeste distansen for meg denne dagen – halvmaraton. Med en maraton i beina og varmt vær ble en del krampetull fra 5-15 km. Men skoa fungerte de!

Opptur til slutt

Jeg fikk litt massasje på leggene før den siste distansen, 10 for Grethe. Jeg fikk gått litt og varmet opp litt forsiktig. Og sola var iferd med å trekke seg litt tilbake. Nå sto Wave Aero for tur. Nå kunne jeg lande litt frempå igjen, og for en opptur det ble. Jeg var litt engstelig for at krampene skule komme igjen, så jeg åpnet litt forsiktig. Jeg tok igjen folk hele veien og dro på litt den siste halvdelen da jeg skjønte at jeg høyst sannsynlig ville unngå kramper nå. Også disse skoene satt som et skudd, og ga god løpsfølelse og kontakt med underlaget. Tid: 38.52

Alt i alt en fantastisk dag i Oslo. Skoene fungerte veldig bra, ingen gnagsår, og jeg trpr det var helt riktig også å bytte sko til de ulike distansene. Jeg ble nummer to totalt i trippelen, og jeg tørr påstå at ingen i Norge vile ha slått Sebastian Håkansson på trippelen denne dagen. Han fikk totaltida 4.35, mens jeg fikk 4.48. Jeg var to og et halvt minutt foran på den avsluttende tier`n. Men han hadde et godt forsprang fra helmaraton og løp inn på utrolige 2.29 og ble nummer to totalt på distansen.

 

Wave Aero, litt mer demping enn de to andre modellene. Men gir fortsatt veldig løpsfølelse og kan bli en god ultrasko. Har brukt de også til noen treningsturer på 2-3 mil den siste uka.

Tre sko og tre løp. Om jeg skal rangere etter denne dagen må det bli slik: 1: Hitogami 2: Aero 3: Sayonara. Men dete kan fort endre seg når ikke mist sayonara får flere mil.

Jeg må trekke frem også at Mizuno virker å ha veldig god holdbarhet på skoene sine. Mange sko sliter jeg tidlig ut på tuppen og får et litt upratisk lutehull etter hvert. Det er foreløpig kun Wave inspire som har fått hull av nevneverdig grad av skoene som snart er løpt med i ett år.

Gleder meg til å teste ut disse tre skotypene mer i både ultraløp og kortere løp utover høsten.

Tusen takk til Kenneth Nysæther i Comet Sport som fikk levert skoene til Caters lokaler i Mjøndalen dagen før løpet. Nye sko og nytt løpetøy på startstreken ga meg et ekstra boost. Tusen takk Kenneth!

Kommer i løpet av uka tilbake med mer om både Oslo maraton og andre løp og om diagnosen jeg fikk i starten av august.

Det ordner seg til slutt

För det ordnar sig, det gör det alltid,
jo, det löser sig, så brukar allt bli,
det kommer fixa sig till slut,
det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur,
och flera mil ifrån, det ordnar sig.

Det var vel svenske Timbuktu sin første store hit. Og jeg husker jeg fikk den på øret under NM 6 timers på Eidsvoll i 2009. Men nok om det..

Tiden etter VM har ikke gått helt på skinner. Mai startet fornuftig med at jeg ikke løp NM 100 km. Jeg hadde meldt meg på, bestilt hotell og alt var klart. Men kroppen var nok ikke klar, og da fant jeg ut på fredag ettermiddag at det ikke ble noen tur. Så virket det som kroppen begynte å fungere igjen, men da kom en halsinfeksjon og da var jeg nok engang fornuftig og gikk ned til 45 kilometeren i Ecotrail. Der kjentes kroppen grei ut i starten, og lå på en tredje/fjerdeplass når vi hadde kommet til Tryvann. Der var det ikke et eneste merkebånd, og til slutt var vi rundt 15-20 løpere ved Tryvann som var usikre på hvilken vei skulle ta. Det var i ferd med å bli en parodi, men det ble til slutt valgt riktig vei og vi så merkebåndene igjen. Det viste seg at alle merkebånd på Tryvann var fjernet. Arrangøren hadde vært der på morgenen og da stod båndene der de skulle.

Brudd eller ikke?

Siden gikk løpet greit, men det ble jo litt brems i de tekniske partiene. Men jeg hadde et avslappet forhold til løpet og stresset ikke selv om jeg mistet noen plasseringer der det var mest knot. Like før servicestasjon på Fossum så skjer det. Jeg tråkker feil på en stein og tråkker over skikkelig. Jeg skriker, og to løpere rett foran meg stopper opp og lurer på om jeg trenger hjelp. – Jeg skal klare å komme ned til Fossum, svarer jeg og hinker videre. Så kommer jeg på et vis litt i gang igjen før jeg sammen med de to litt foran meg løper feil igjen.. Når vi kom ned til Fossum var det vondt, men jeg vil prøve litt til. Men i første lille kneika etterpå er det så vondt at det ikke går lenger. Norsk folkehjelp trer støttende til og får iset ned og surret inn foten, takk!. Det gikk greit å komme seg hjem, men det ventet en biltur opp til hytta på kvelden. Den foten tålte ikke 2 timer og 15 minutter i spenn på gasspedalen.. Var grusomt vondt da jeg kom opp, og det ble lite søvn den natta. Dagen etter dro jeg hjem og det bar rett på legevakta. Jeg hadde mistanke om at dette kunne være brudd. Jeg har hatt det før i samme området i samme fot. Men røntgenbildene viste ikke brudd. Og det ble atskillig bedre dagen etter. Da visste jeg at jeg var berga, heldigvis.

Her fra starten på Ecotrail i Holmenkollen. Flott arrangement og fin løype, bare så synd folk ikke kan la merkebåndene henge.. Foto: Bjørn Hytjanstorp

 

 

 

 

 

 

Alternativ langtur i Telemark

To uker etter skulle jeg delta i Skuggenatten 12 timers. Et bakkeløp på 4,3 kilometer med over 400 meters stigning skulle løpes flest mulig ganger i løpet av et halvt døgn. Jeg fikk tapet opp foten av Sigurd hos Nesbru Kiropraktorsenter dagen før, og var klar for en langtur. Det jeg IKKE var klar for var det som ventet oss den morgenen. Speilglatte svaberg med opptil 20% stigning. Jeg hadde tatt på meg terrengmodellen Mizuno Hayate – gode sko, men for hard gummi til å få feste på glatte svaberg. Jeg måtte omtrent klatre opp de bratteste stedene og fikk ikke feste i det hele tatt. Det er første gang jeg har vært skikkelig redd under et løp. Skjønt; å kalle det et løp er å ta for hardt i. Det var en samling av antall høydemeter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å dra hjem etter en runde. Men så begynte sola å komme og med Mizuno Precission fikk jeg mye bedre feste. Men fem runder fikk holde, da hadde jeg vært engstelig lenge nok, falt nok og hadde vondt nok i henda etter å ha prøvd å tatt meg imot på hvert fall. På tørt føre blir det nok mer et løp, men løypa hadde fått såpass mye vanning de siste ukene at det var skummelt flere steder selv om svabergene tørket opp. Men Helge Reinholt skal ha mye ros for å sette en vill Idè ut i live. Og det var en flott atmosfære rundt det med speaker og publikum kunne følge løperne ”live” fra toppen.

Det var ikke annet å gjøre enn å smile og ta Skuggenatten 12 timers som en langtur og terrengtrening. Innførte en ny gren ned det bratteste berget på de to første rundene – frikjøring på sko.. Foto: Arrangør

 

 

 

Dette partiet i starten på Skuggenatten har rundt 20% stigning på det meste. Utpå dagen tørket det opp og da gikk det i det minste a å gå ned. De to første rundene var det bedre å sette seg på huk og skli forsiktig nedover.. Foto: Arrangør

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utsatt time

Men fortsatt var det noe som satt i kroppen. Og jeg ble ikke kvitt slimingen under treningen, og spesielt når jeg skulle prøve å løpe litt fort. Det dukket først opp i vinter, men en kur med slimløsende løste problemet da. Det gjorde det ikke nå. Jeg tok en blodprøve hos fastlegen, men den viste kun lavt kolestrol. Fikk henvisning til lungespesialist og fått time i september. Dette er muligens noe av det samme som mange langrennsløpere sliter med i perioder og som satte ut Henrik Ingebrigtsen i en periode etter Bislett games – slim i lungene. Jeg fikk også time hos en spesialist i begynnelsen av juli. Kanskje kunne jeg rekke å få med meg rallarvegsløpet 18 og 19. juli som jeg hadde meldt meg på? Men samme dagen som jeg skulle ha time blir jeg oppringt og får beskjed om at jeg ikke trenger å komme inn til Oslo – legen hadde reist på ferie, og det var det ingen på kontoret som visste.. Da var det en måned til neste time, så i begynnlsen av august skal jeg innover, så får vi se..

Mye god grunntrening

Status nå er at jeg får trent bra i forhold til grunntrening, og det har jeg gjort hele tida. Mest løping, men minimum en sykkeløkt hver uke. Og sykkeløkta kan gjerne være et ritt i terreng eller på landevei. Der fungerer kroppen bra, kjører fra de fleste i motbakkene og det er gøy og inspirerende. Men jeg merker det litt mer på løpingen, spesielt når farta skrues opp. Mengden trening er bortimot den samme. De siste to ukene har jeg følt det har gått litt fremover. Og jeg har troen på at det kan løse seg i løpet av ikke så lang tid. Dette er ikke som en skade som krever opptrening og gradvis tilvenning. Jeg har mye bra grunntrening nå, og når dette ”gørret” slipper taket er jeg på plass igjen umiddelbart. Bekken/hofte/rygg fungerer veldig fint og har gjort det lenge nå. Har fått øvelser av kiropraktor Stadsnes som jeg gjør før og etter trening, og dette hjelper! Jeg er ikke så opphengt lenger i at jeg skal ha X antall kilometer løping per uke. Og det tror jeg er sunt i forhold til både skadeforebygging og motivasjon.

 

Sykkel er moro! Her en jubelscene fra Birken i fjor der jeg var raskest i min startpulje og kom inn på 3.04.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lang sesong

Det er mye igjen av sesongen, så jeg ser ikke så mørkt på dette. Selv om det selvfølgelig kan være litt kjedelig å være fornuftig.. Syklingen og deltakelse i ritt er noe av det som hjelper meg til å holde meg oppe mentalt og der kjenner jeg meg veldig sterk. Holder nærmest pusten hver gang jeg kommer inn i et stiparti, og hopper heller av sykkelen og løper hvis det blir mye stein og røtter og er sleipt og vått. Men på grusen og asfalten koser jeg meg og spesielt når det går oppover. Motbakker er mest moro på sykkel. Der kommer lårmuskulaturen min til sin rett. Og jeg har vært med på min første triathlon på 10 år. Riktignok sprint distanse (750 meter svømming, 20 km sykkel og 5 km løp), men det ga virkelig mersmak, selv om de beste var omtrent halvveis på sykkel før jeg var oppe fra det litt småkjølige vannet i Larvik. Tok igjen jevnt med folk på sykkel og løp. I slutten av august er det blant annet Ultravasan, og jeg har løpt en del i terreng i sommer for å forberede meg til dette. Det har blitt mindre mølle og mer i terrenget den siste tiden. Løp også Birkebeinerløpet for å få litt terrengtrening. I oktober har jeg planer om å delta i noe som jeg har hatt lyst til i mange år og som går over flere dager. Kommer tilbake til dette snart! Selv om det har vært en litt tøff periode nå er jeg like dedikert til trening som jeg alltid har vært. Og jeg er ikke av de som MÅ løpe, men jeg MÅ trene.

VM 24 timers Torino

Jeg sa dagen etter løpet at det var det tøffeste løpet mitt hittil. Nå, nå jeg har fått det litt på avstand så holder jeg på det. Uka var etter løpet viste også at det var litt annerledes denne gangen. Og da jeg trodde jeg hadde kommet meg ganske bra, sa kroppen ifra om at det ikke var tilfelle.

Hele den norske VM-troppen inklusiv støtteapparatet. Utrolig moro med fem herrer og damer. Og gratulerer med norgesrekord Ninette!

Opprensking

Siste uka før løpet gikk som den skulle. Jeg fikk roet greit ned på treningen, og fikk unnagjort de sakene som jeg visste fort kunne irritere og gnage litt i hodet under løpet. Dette var litt av privat art og litt med jobb å gjøre. Jeg har erfart at dette er viktig. Skal man ut på en 24 timers, så bør man ha rensket litt opp i ”to do” sakene slik at hodet er litt klarere. Det er lettere å holde fokus da.

 

 

Mye styr med mye utstyr

Det var meldt 17-18 grader midt på dagen på lørdag. Da vi ankom Torino var det norsk sommertemperatur og vi fikk høre at det var unormalt varmt til å være på denne tiden av året. De to dagene før løpet ble brukt til handling, litt jobbing, og ikke minst å pakke bag og lage et system som kona i støtteapparatet skulle forstå. Det er bedre å ha med for mye enn for lite ha jeg alltid tenkt. Tror jeg hadde fått med meg det aller meste. Litt krisestemning ble det før løpet da det viste seg at det ikke var lov å bruke mobil under løpet. Ikke det at jeg hadde tenkt å ringe og sms`e så mye underveis, men jeg hadde mye musikk der. Hadde brukt litt tid på dette, og det var litt nedtur å ikke få brukt det. Hva om vi kunne ta ut SIM-kortet slik at vi ikke fikk kommunisert med omverden? Joda, det endte med at vi fikk lov til det. Et problem mindre, og bestemte meg for at jeg ville la mobilen hvile til natta kom. Da hadde jeg noe å se frem til. Jeg hadde et par mp3-spillere som jeg skulle bruke opp batteriet på før natta kom.

 

Cirka halvannen time før det braker løs. Og mye rigging gjenstår. Foto: Therese Falk

Italiensk organisering

Støtteapparatet fikk beskjed om at det var lagt opp strøm i alle lands telt, men at disse ikke måtte brukes… Vi var noen som vurderte å kjøpe inn en mikro, men da var jo den saken klar. De ville jo slite nok med å få strøm til vannkokeren. Men jeg så ikke så svart på dette, det måtte jo ordne seg på et eller annet vis. Vi kom til stadion rundt 08.15 den lørdagen. Alltid litt styrete de siste to timene før løpet. Ta på seg det siste av utstyr, tape og plastre der det er nødvendig, sette frem det man trenger av mat og drikke i starten og legge alt let tilgjengelig for de som skal finne frem i alt når vi spør om noe. Jeg som hadde med meg så mye hadde en litt ekstra jobb her. Hele laget gikk til ”utstyrskontroll” kl 09.15, mens jeg stod igjen og fant frem at det jeg kunne få bruk for. Og kona, jo hu var med å fyre litt opp kan man si: ” du har jo ikke orden Gjermund, alt er jo bare et jævla rot”. Men hu besinna seg litt i det jeg skulle gå til start: ”Jeg finner nok frem i alt dette til slutt, det går nok bra”. Jo takk, vi snakkes..Denne kontrollen som skulle finne sted ved start frem til 20 min før løpet viste seg å være en liten vits. Der skulle all reklame på tøy fjernes eller dekkes til. Vi fikk hjelp til å tape over det som var nødvendig, men det datt jo bare av. De så ikke på dette engang på kontrollen. Og alle måtte være på plass i startfeltet 20 minutter før start. Mange av landene var ikke på plass før 09.55..

Grønnsaksblanding

Kl 10.00 var vi i gang, og det var allerede ganske varmt. En latvier stupte ut i tet og holdt nok rundt 14km/t. Så fulgte blant annet svenske Elov Olsson som åpnet ganske tøft, men så hadde han jo også løpt 253 km i sitt eneste 24 timers-løp, og skulle tåle åpningstempoet bedre enn latvieren. Første timen løp jeg 11,58 km/t. Litt lenger enn skjemaet på 11, men helt greit. Så ble det litt løping med svenske Andreas Falk og Johan Stene og BT. Men det er vanskelig å løpe lenge samme i slike løp. Vi har våre rutiner i forhold til spising og gåpauser som kan være veldig forskjellige. Etter tre timer var det blitt veldig varmt, jeg fikk høre i etterpå at det var opp mot 27 grader på det varmeste. Jeg så Maria Jansson løpe med isbiter på hodet, og det så bare så herlig ut. Jeg måtte kjøle meg ned på et vis. Støtteapparetet hadde ikke noe isbter, men etter noen runder hadde lagleder Marit Bjerknes frosne grønnsaksblandinger klare som jeg puttet under capsen. Dette hjalp mye, og jeg løp med frosne gulrøtter og brokkoli i capsen i flere timer. Med den hvite capsen fikk jeg høre etterpå at jeg så ut som en smurf.

Tidlig i løpet, på vei inn på stadion etter betongbakken. Foto: Andrè Mingneau

Raske runder med hjemmefavoritten

Ved 19-19.30 tiden var sola i ferd med å gå ned, og det ble en mye mer behagelig temperatur. Da hadde jeg noen gode timer, og kviknet litt til etter å ha slitt litt i varmen. Jeg lp en stund sammen med en av storfavoritene, hjemmehåpet Ivan Cudin som har VM-medaje fra tidligere og har vunnet Spartathlon. Ha lå ti kilometer foran meg, og så ut som han løp veldig avslappet og kontrollert. Men noe må ha skjedd på natta for Cudin som endte opp med 211 km. På 12 timer hadde jeg løpt 128 km km, ganske greit på skjema. På den to kilometer lange runden var det en nedoverbakke inn mot stadion som var på betong og den var temmelig bratt, i hvert fall bratt nok til at låra mine ble temmelig most ganske tidlig og etter hvert knust. Etter 14 timer var det vanskelig å løfte beina noe særlig og det ble mer subbing der det var mulig Men klarte å holde farta sånn nogenlunde. Jeg følte det gikk seigt og tregt, men fikk høre at jeg stadig avanserte på listene. Mange av storfavorittene fikk det tøft på natta. Noen ga seg tvert, mens andre gikk lenge. Etter 14 timer fant jeg frem spotify-lista på mobilen, skiftet til svære øreklokker og gikk skikkelig inn i bobla. Jeg liker vanligvis å høre litt av det som skjer på ”utsiden” også, men disse nye høretelefonene skjaltet ut alt annet, og i den settingen var det kanskje like greit. Jeg måtte fokusere og jobbe hardt nå.

Brann på Stadion

Da klokka ble tre på natta brøt det ut brann i en trafostasjon på stadion der støtteapparatet hadde sitt telt. Alt ble mørkt, og hele 400 meters-banen ble røyklagt. Det kom fort brannbiler tilstede, og da var det mange som trodde løpet var over, men systemet som telte runder hadde heldigvis ikke mistet strømmen. Etter cirka en time var brannen slukket og lyset kom tilbake. Etter dramatikken tok jeg igjen Bjørn Tore og fikk han med meg videre så vi fikk jobbet litt sammen. Men da slet også han veldig med beina, og måtte ta det litt roligere. Den av de norske som løp friskest på denne tida var nok Peter Tubaas som hadde funnet seg en finsk venninne. De hadde visstnok holdt sammen i flere timer, og jeg hang meg på de. Men ikke lenge etter roet den fiske jenta litt ned (tre var en for mye kanskje, slik som Eggum synger om). Jeg og Peter holdt sammen en stund, men så var det det med ulike rutiner igjen da som spising og gå-pauser. De siste åtte timene var særdeles tøffe, subbet meg av gårde og holdt meg i bevegelse hele tida. Jeg var en av de få som løp i singlet gjennom hele natta. Mange frøs, men jeg synes ikke det var så kaldt.

En av de siste rundene. Her har jeg fått markøren som jeg legger fra meg når sluttsignalet går. Foto: Andrè Mingneau

 

Ga alt

De siste timene ble en kamp mot de knuste lårene som ikke ville holde meg oppe lenger. Og jeg fikk nok ikke i meg nok væske heller. Det kom tydelig frem da jeg var ferdig. Møtte Margrethe inne på stadion, fikk en cola, men den ville ikke kroppen ha. La meg på gresset, ble hvit i ansiktet og trengte et par tre poser ringer-drink for å komme meg igjen. Jeg hadde gitt det jeg hadde, og var veldig fornøyd med hvordan jeg hadde kjempet meg gjennom utfordringene underveis. 228,3 kilometer, nummer 40 av 189 i herreklassen, nummer seks i min aldersklasse 35-39 år. Sammen med Lars Dørum og Bjørn Tore K. Taranger ble vi nummer fem i lagkonkurransen i EM og sju i VM og det var vi veldig godt fornøyd med.

Sko og utstyr

Jeg valgte å starte med Mizuno precission. Jeg hadde med meg fire andre par sko, men det holdt med precission hele veien. Den siste timen følte jeg at de hadde blitt litt for trange og ville bytte sko. Men fikk beskjed fra Marit at det var jo bare en time igjen, så det var ikke noe vits nå. Så da var det bare å holde ut i skoa, og jeg kan ikke huske at hindret meg noe på slutten. Jeg løp med 2XU kort tights og legger med strikk hele veien. Jeg tror spesielt leggene hadde en god effekt underveis, og tightsen bruker jeg stort sett alltid på trening og vet at den er behagelig å ha på over lang tid.

Da sluttsignalet gikk var jeg rett på utsiden av stadion, så det var ikke lagt til stadion, og der ventet kona med en cola.. Måtte ha en liten tenkepause på tribunen før jeg skulle ned den trappa der..Foto: Andrê Mingneau

I balanse

Som normalt hadde jeg lite matlyst de første to døgnene etter løpet. Hjemme sent mandag kveld, på jobb igjen tirsdag morgen. Lå nok da i hvert fall ei halv natt på etterskudd i forhold til søvn. Så var det inn i den vanlige tralten og nok søvn ble det ikke. Det kom tydelig frem ved at jeg hadde ye vondt i hodet, og på fredagen kom jeg meg knapt ut av senga. Måtte ta en ”timeout” før jeg kunne kjøre minstemann på skolen. Hadde møte på jobben kl 09 som jeg bare måtte på. Drakk min vanlig kopp med te og honning i møtet og midtveis ble jeg veldig kvalm. Rett ut på do og kastet opp, så meg i speilet etterpå og så helt jævlig ut. – Tørr jeg å gå tilbake til møtet? Måtte jo bare det og fikk noen blikk da. Etter møtet så jeg litt an, men det ble ikke bedre. Dro hjem og sov i seks timer. Det var det som skulle til for å komme i balanse igjen.

 

Og slik ser skoa ut etterpå. Litt småslitt på hælen etter nattens subbing. Jeg trodde de skulle se enda verre ut under. Mizuno skoene tåler mye!

Syklet i en uke før jeg hadde første løpetur og har løpt hver dag siden. Lårene var merkbart mer kjørt nå enn ved tidligere 24 timers-løp.  Er fortsatt ikke helt i vanlig i trening, men det begynner å komme seg.

Tusen takk til det norske støtteapparatet i Torino med Marit Bjerknes, Håvard Austevoll, Johan Percy Holmgren, per Audun Heskestad, Wenche Dørum og Margrethe Heltzer Anderssen. Dere var der for oss hele tiden og gjorde en fantastisk jobb under tildels ”vanskelige arbeidsforhold”.

Tusen takk til alle i Team Sørstad: Mine foreldre som alltid stiller opp, i all beskjedenhet er de rett og slett helt fantasiske. Kona mi, Margrethe som må holde ut med stinkende treningstøy og sko på badet og som har forståelse for hvorfor jeg driver med dette. Hun har jo også i mange år vært aktiv i denne galskapen som support på mange løp. Til Nesbru Kiropraktorsenter som gjør en kjempejobb for å holde meg skadefri – En utrolig flink og hyggelig gjeng! Comet Sport og Mizuno som sørger for at jeg har sko og tøy som passer meg og til Cater V/ Bjørnulf Borge. Du hjalp meg i gang igjen i en tøff tid i fjor høst, tusen takk. Og ikke minst er det veldig gøy at Cater nå etablerer seg ved Liertoppen.

Sesongen har knapt startet, masse igjen å se frem til. Det blir blant annet Eco-trail, rallarvegsløpet, ultravasan og så meldte jeg meg også på av en eller uforklarlig årsak til Bislett 24 timers.

Jobben er gjort

Det er seks dager igjen til VM 24 timers i Torino. Jeg har starta med pakkinga. Det er mye som skal med når man skal løpe et døgn. Utstyr man ikke trenger på kortere ultraløp kan bli ”livsviktig” på en 24-timers. Det kan være f.eks utstyr for å forhindre gnagsår, nok skiftetøy, nok sko og også isposer kan være en lurt å ha med seg. Jeg har alltid med meg nok av det meste. Alltid greit med for mye enn for lite. Enkelte som har sett meg på 24 timers eller 50 km på Bislett kan skrive under på det.

 

Men det aller aller viktigste er gjort og lagret godt: Treningen. Siden jeg kom i gang igjen med løping i starten av september har pila pekt i riktig retning hele veien. Har nok et snitt på 140-150 km det siste halvåret, med noen få uker på over 200. Fysisk sett var det ikke så vanskelig å komme i gang igjen. Når jeg ikke kunne løpe, ble det sykkel. Mye sykkeltrening både på landevei, terreng og ikke minst på rulle innendørs. 8-10 økter i uka i vanlige uker, og 12-14 økter i sommerferie-ukene . Jeg syklet ritt, både landevei og terreng, og med 3.04 i Birken fra pulje 9 som kanskje det beste resultatet.

Fra Eggekollen opp 2014. Det var den andre løpeturen jeg hadde etter skaden. Jeg måtte være forsiktig med unnabakker i starten og motbakkeløping var perfekt.

Etter at jeg kom i gang igjen med løpingen har sykkel og ski blitt brukt til alternative økter/restitusjon. I tilegg har jeg fått øvelser i forhold til stabilitestrening/styrking av kjernemuskulatur fra Silje på idrett og løpsklinikken i Asker og fra min kiropraktor Alexander Stadsnes på Nesbru kiropraktorsenter. Fra Alexander har jeg også fått øvelser jeg skal gjøre før hver eneste løpe-økt . Disse har jeg veldig trua på, og kunsten går på å kunne sette av litt tid til dette i hver økt.

 

 

Fra sommerferien 2014. En uke på ei hytte på Hovden. PÅ en uke ble det gjennomført 13 økter på denne måten. Hvorfor på rulle? Da kunne jeg kutte tvert hvis jeg kjente smerter. Hadde en tv å se på, fantes ikke kjedelig i det hele tatt.

Jeg går jevnlig til kiropraktor-behandling og skal nå også starte opp jevnlig med massasje. Dette er veldig viktig for meg, og jeg må igjen få takke for den gode servicen jeg får hos Nesbru kiropraktorsenter. De har vært en del av Team Sørstad siden i desember, og er veldig viktige for meg. Jeg har det siste året blitt flinkere til å ta signaler på alvor, for nå vet jeg hvor ille det kan bli hvis man fortsetter å strekke strikken. Og med kun fokus på antall kilometer blir den strikken til slutt veldig tynn.

 

Jeg kan fortsatt bli flinkere til å trene stabilitet og uttøyning, men jeg har i hvert fall blitt mye bedre på dette, og det merkes. Jeg er egentlig litt stolt av den jobben jeg la ned i skadeperioden. Det var grusomt tungt i perioder, og jeg klarte ikke å følge med på løp, var knapt inne på kondis.no og fokuset var kun på sykkel. Men dette kunne jeg heldigvis gjøre omtrent så mye jeg ville hele tida. Sykling tar litt lenger tid enn løping, og med innkjøp av ”påhengssykkel” kunne jeg ta med minstemann på treningsturer. Dette var helt suverent, han satt bak og ”dirigerte” trafikken, og ville helst ta en tur hver kveld. Og nå fremover er nok gutta av og til med på sykkel på løpeturer. Det er stas å sykle litt foran pappa, og det er fortsatt greit å få litt ”dyttehjelp” i motbakkene.

Jobben er gjort. Det er bare pakking og planlegging som gjenstår, i tillegg til å ha fokus på å få litt ekstra med hvile. Dette er viktig, ikke minst på 24 timers, og er en utfordring i det daglige med to barn og 120-30% jobb. Sånn sett passet det veldig bra med litt påskeferie nå før VM. Det har vært veldig godt med noen dager med gutta der vi har tyna ut det vi kan av vinteren her på Tranby og laget en hoppbakke der bakkerekorden ble 10 meter. En dag i Kongsberg skisenter ble det også tid til.

 

Det blir veldig spennende i Torino, jeg er klar for å la ”The Norwegian Warrior” få herje fritt. Spillelister og MP3 spillere begynner å bli fylt opp, og kona er klar for å være med i den norske troppen som support. Vi har trent litt på mat-overlevering de siste ukene Jeg klarer å få med meg både rett i koppen og potetmos i boks i ca 8-9 km/t, og da sitter det. Og hun vet at jeg er like glad i henne, selv om jeg kjefter og smeller hvis jeg ikke får det jeg vil ha på hver runde. Dette blir bra!

 

Om sko og sånt

Da jeg startet å løpe var sko noe jeg hadde på beina. Den første vinteren jeg løp brukte jeg tennissko. Hva jeg har på beina når jeg løper har blitt mye viktigere med årene.

Når jeg først har funnet gode sko har jeg ofte brukt de altfor lenge. Før VM 100 km i 2009 fikk fysioterapeuten se hvilke sko jeg ville bruke. – De skoa ville jeg ikke klipt plenen i engang, fikk jeg høre fra henne. Det endte med at jeg måtte krype til korset og løp i nyinnkjøpte sko i det løpet.

Her er noe av årsaken til at jeg ikke kan hoppe ned i hvilken som helst sko og bli der i 24 timer.

 

Jeg har ganske brede bein, og endel feilstillinger i foten så jeg kan ikke stupe ned i hvilket merke som helst. Og siden 2013 har det blitt enda litt mer snevert. Da begynte høyre stortå å dra seg mer mot høyre og gnisset mot nabotåa. Høsten 2013 og vinteren 2014 resulterte dette i flere infeksjoner. Det ble også vurdert operasjon for Hallux Valgus, men jeg hadde ikke så vondt i selve kulen og da ble det heldigvis ikke operasjon. Etter at jeg startet opp med løping igjen etter skaden i september i fjor vurderte jeg å prøve et nytt skomerke. Enkelte sko som tidligere satt bra på foten gjorde ikke det med det nødvendige ”utsyret” på ultraløp; tåhette og tåsokker. Det ble til slutt Mizuno, og har brukt det siden november i fjor. Mizuno hadde jeg ikke prøvd tidligere, men fikk høre at disse var brede i forfoten. Men så skulle det passe med mine super-sole såler også som jeg har brukt siden 2009. Nå har jeg etter hvert fått en del mil i blant annet Mizuno Wave rider, ultima, precission, inspire og creation.

Precission har jeg løpt 6 timers og 50 kilometer i og jeg tror at det blir precission i VM 24 timers i Torino om en snau måned. Jeg er i ferd med å løpe inn et nytt par precission og disse virker like bra som de første. Jeg har erfart at samme merke og modell kan variere fra par til par, men det var ikke tilfelle her.

Precission: Foreløpig førstevalget til VM.

 

 

 

 

 

 

 

Creation er en ganske tung sko, men jeg synes de gir en god løpsfølelse til å være såpass tunge. Har brukt de en del på mølle i vinter.

Ikke spesielt lette de her, men det kjennes egentlig ikke slik ut. Føles ikke klumpete og virker også til å være veldig holdbar.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ultima slet jeg litt med i starten, de ga meg gnagsår i hælen. Men fant ut av det etter en stund og de gir en god løpsfølelse til å være mengdetreningssko. Stabil og god for mine bein. Har brukt disse til 2-3 milsturer på mølle i vinter. Har ikke fått brukt de så mye ute ennå, men disse blir nok med i baggen til Torino.

Bruker disse skoa mer nå enn tidligere i vinter. Sitter godt på foten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det gjør nok også Inspire som er en overpronasjonsmodell. Jeg overpronerer og disse gir god støtte og er stabil. Ikke er den spesielt tung heller, og passer bra til ultrasteget mitt. Men på grunn av sålene jeg bruker kommer jeg litt høyere opp i skoen, og sømmene på inspire har gnagd litt når jeg har løpt innendørs. Men med tåsokker og utendørs-løping har jeg merket mindre til dette.

Litt gnagsår i starten med disse, men har kommet over kneika nå. Inspire er en overpronasjonsmodell,og passer meg bra.

 

 

 

 

 

 

 

 

Rider har jeg brukt når jeg vil løpe litt raskere på mølla. Det er de jeg kommer lettest ”frempå” med av de modellene jeg har løpt med til nå. Men disse virker ørlitte gran smalere, og har holdt meg innenfor 30 kilmeters-turer foreløpig. Men dette kan også bli en ultrasko på distanser opp mot 100 km etter hvert.

Disse liker litt fart, og kommer greit litt «frempå» med Rider

 

 

 

 

 

 

 

Alt i alt er jeg veldig godt fornøyd med Mizuno etter noen måneder. De er brede nok for min fot og foten får nok plass også med sålene mine, tåhetter og tåsokker. Og en annen veldig viktig ting: Alle modellene virker veldig holdbare. Jeg har hatt en tendens til å gnage hull med stortåa og fått et «luftehull» som kan bli veldig upraktisk etter hvert. Ingen av Mizuno-modellene har fått dette foreløpig.

Etter VM ser jeg frem til å prøve konkurransemodellene på distanser opp mot maraton.

 

Tusen takk til Comet Sport, Cater og Mizuno-Norge.

 

Familieferie i Tyrkia Del 2. – Kriterier og svære bagger

Når vi skal på hotell-ferie er det ikke tilfeldig hva som blir valgt av sted og hotell. Helt siden vår første ferietur til Maroko i 2003 velger vi aldri et hotell uten treningsrom – og da må det selvfølgelig være en tredemølle der. Joda, jeg løper helst ute og liker å finne nye steder å løpe på. Men gi meg ikke et kart – det har ikke noe for seg. Jeg føler meg forsiktig frem og løper sjelden veldig langt bort fra der vi bor. Da løper jeg heller flere runder i samme området.

Som jeg nevnte i sist innlegg er det greit å ta økta inne når det har blitt mørkt. Og som oftest blir det to økter per dag på ferie. Det har hendt vi har vært på særdeles varme steder. I 2007 var jeg og Margrethe to uker i Tyrkia og månedsskiftet juli/august. Da var det veldig varmt på mølla, men enda varmere ute. På 14 dager løp jeg alle mine økter på tredemølla i kjelleren på hotellet. Jeg glodde rett inn i en vegg i 25 økter, rundt 22-23 timer timer totalt. – God mental trening.

Men tilbake til 2015 og Belek. Jeg visste på forhånd at det var en golfbane i nærheten av hotellet. Det var en av grunnene til at vi valgte nettopp dette hotellet. For meg er golfbaner til for å løpe rundt dem. Da jeg startet på min første tur her nede løp jeg opp mot sentrum og fikk se golfbanen på andre siden av gjerdet ved siden av fotgjengerfeltet. Men jeg lurte veldig på hvor jeg skulle kom inn på banen. Det så nemlig ut som det var en bane rundt hele golf-området.
Etter å ha surret lit frem og tilbake i rundt 8-9 km fant jeg en inngang. Der var det en bane med et litt merkelig dekke, antagelig mest beregnet for golfbiler. Og noen stier på mykt grus/sand-underlag var det også. Helt perfekt for noen dager – rekker ikke å bli lei av dette området på en uke. Små høydevariasjoner også, men stort sett ganske flatt. I dag var det noen som skrek da jeg løp inn på golf-området gjennom en hotellinngang, men det var kanskje ikke til meg.. For å komme ut av golfbanen nærmest mulig hotellet vi bor på, løper jeg ut av personalinngangen på nabohotellet.. Får jo se hvor lenge det går..

Såpass må det være på en ukes familiefere-tur. Fire par sko og 11-12 kilo med løpestæsj hører med. Og denne gangen får jeg bruk for absolutt alt

Nå er ikke jeg så bevandret i golfbaner. Og om denne banen her er veldig bra eller midt på treet skal være usagt. Men veldig fin å løpe rundt i hvert fall!

Foreløpig har det vært veldig vått her nede, men veldig fin temperatur å løpe i (12-13 grader). Jeg har ofte med meg altfor mye løpetøy, og for mange par sko når jeg er på ferie. Ikke noe unntak nå, men jeg har virkelig fått bruk for alt denne gangen. Vanskelig å få tørket noe som helst her. Spillte tennis med gutta mine i går, og det ble veldig vått etter hvert. Da fikk jeg ”kjeft” av kona når vi kom tilbake. Eldstemann hadde jo bare et par sko. Til slutt ble hårføneren løsningen på skotørkingen. Det har jeg ikke prøvd med mine egne sko ennå, men det var jaggu meg bra jeg hadde med fire par.To økter og litt over 30 km i dag. Dagens andre økt ble 10 nye Ski-VM kilometer!

 

 

 

 

Familieferie i Tyrkia, del 1. – Hvordan få det «hjemmekoselig» borte

Det er tredje året på rad at vi tar vinterferieuka i Tyrkia. Hotellet vi har vært på de to foregående årene blir renovert i vinter. Vi valgte samme hotellkjede, og havnet i Belek, et lite sted cirka 30 minutters kjøring fra flyplassen i Antalya. Varmt anbefalt av en god arbeidskollega som har leilighet her. Her er det store treningsanlegg for blant annet fotball og ikke minst flere store golfbaner. Jeg har sett litt av dette på nært hold og kommer tilbake til det i innlegg lit senere i uka. Og forresten: Strømsgodset er her i Belek på treningsleir nå. Men når mørket siger på og dagens andre økt står for tur, da er det viktig at hotellet har et bra treningsrom med brukbare møller. Ja, det kan være viktig midt på dagen også. Når det høljregner som det har gjort i dag, og når første-økta tilfeldigvis kræsjer med VM-øvelser i Falun.

Da er det ekstra moro hvis man kan klare å få det mest mulig likt mølletrening hjemme. Det vil si: VM-sendinger direkte på mølla gjennom hodetelefoner. For få til dette kreves litt planlegging. På treningsentere i Norge er det ofte at det står tv`er foran tredemøllene. Det er det ikke her. Og kanaler som sender VM har de kanskje ikke heller. Jeg har vært inne på tanken de to foregående åra, men først i år ble drømmen til virkelighet. Og det takket være god WIFI som fungerer overalt på dette svære hotellkomplekset.

Hva trenger man:

• PC eller nettbrett med god batterikapasitet. (Nettbrett fungerer nok strengt tatt bedre)
• En forholdsvis liten løpe -sekk med god ryggstøtte, eller sitteunderlag.
• Rikelig med sportstape (Minst en hel rull)
• Håndkle
• God WIFI-dekning
• Headset (Øreplugger blir for dårlig), ledningen må være minst 1,5 meter lang

 

Jeg la løpesekken på bøylen foran displayet. Satt pcèn oppå, og brukte sportstape for å få festet Pcèn til bøylen. Grusom dance og techonmusikk dunket rundt i rommet, men med headsettet fikk jeg luket ut dette bra. Med øreplugger vil jeg vært sjanseløs. Slurv for all del ikke med tapingen av Pc`en. Det kan få fatale konsekvenser hvis man slurver her (erfarte det i kveld da den var i ferd med å skli ned). Bruk heller for altfor mye enn for lite. Skjermen kommer egentlig strengt tatt litt for langt ned på displayet, men kan kompenseres ved å løpe litt lengre bak på båndet. Pass på armbruken. Ved armene høyere enn 90 grader (som de ikke skal være) kan man lett ”knocke” pc èn ut av stilling.

En Idè ble til virkelighet i år. Og det fungerer aldeles strålende hittil. Litt småkornete bilde innimellom og litt stopp noen få sekunder noen ganger er til å leve med.

 

Da er det bare å dra i gang, og man går ikke glipp av ett eneste VM-sekund. Noen litt rare blikk og en treningsroms-vakt som kommer bort og lurer på hva dette er må man regne med. Og pass på: Hvis det skulle være fotball du ser på kan det være en viss fare for at det blir folksomt rundt deg. Med VM på ski er det ingen fare.

 

Foreløpig har jeg fått med meg deler av lagsprinten, lagkonkurranse i hopp og dagens 10 kilometer fri. Totalt blir det cirka 73 gode Ski VM-kilometer hittil.

Bislett 50 km 2015

Årets Bislett 50 kilometer ble en bra langtur. Og at det endte med tredjeplass var moro. «The Norwegian Warrior»( som en Italiener kalte meg i VM i 2012) er i rute.

Kan tåle å bli slått av de sprekeste bøndene og veterinærene på Jæren. Det var moro med pallplass på Bislett!

Rett på

Jeg kom fort i gang etter 6 timersløpet. Jeg hadde tre dager med sykling på rulla, og så var det i gang igjen og det kjentes veldig greit ut. Kjørte 20 km på mølle i i 16.2 km/t seks dager før Bislett og kjente meg sterk på det og beina var fine. Da først bestemte jeg meg endelig for at jeg skulle løpe på Bislett. Hadde ikke noe spesiell oppladning. Hadde ingen hviledager den uka, så jeg gikk rett på med litt småtunge bein. Valgte å løpe i Precission som ikke er av Mizunos letteste, men gjorde det for å spare beina litt. Brukte det samme paret i Karlstad og det er en veldig bra sko for litt kortere ultraløp.

Go`følelsen

I år var det to heat på Bislett. Da jeg meldte meg på fikk jeg kun plass i pulje 2 – for de som skulle løpe på 4-7 timer. Jeg var litt sent ute med påmelding, og da var det ikke lenger mulig å melde seg på i pulje 1. Lurte på om jeg skulle spørre om å få en plass i den raskeste pulja, men i en travel hverdag blåste det litt bort. Fikk etter hvert en mail om jeg ville løpe i pulje 1 og takket ja til det. 68 løpere startet kl 10.00. Undheim-ekspressen og Elverumstoget var i rute fra start og hadde fart til under tre timer. Løp fra start med med Bjørn Tore og Knut Eraker Hole. Men så dro jeg litt ifra etter 45 minutters løping, og tok de først igjen med en runde og så en til. Hadde en del runder mellom en og to timers løping der jeg hadde fokus på å komme meg litt frem på forfot, og savnet da en litt lettere sko. Men jeg fikk en go`følelse på disse rundene. Hørte etter cirka en times løping at en av de tre i teten hadde gitt seg, men fikk ikke med meg hvem. Etter hvert så jeg Strupstad komme ut av garderoben. Han hadde fått noen voldsomme hostekuler og var fornuftig nok til å gi seg. Undheim-Ekspressen med Jarle og Svein Ove Risa hadde strekket seg litt ut og Svein Ove hadde dratt ifra broren og så veldig sprek ut. Han vant en halvmaraton i januar på 1.10, så var ingen overraskelse at han til slutt vant på gode 3.03. Jarle kom inn på 3.13 og jeg på 3.15.

Her er Tranby-kara i Pulje 1. Morten Karlsen (til venstre) satte ny pers og løp på 3.30. Bjørn Harald Garfjell fikk også kjenne på leggkramper, men fightet seg bra inn til mål på 3.54.

 

God kontroll på pallplass

De siste 12 kilometerne kom leggkrampene og det var ikke så overraskende med tanke på løpet to uker før. Det så nok litt komisk ut der jeg hompet meg fremover og det ”skjøt” i begge leggene, og måtte prøve å lande på hælene. Det gikk fremover og jeg hadde god kontroll på tredjeplassen, og var kun det som ble fokuset mot slutten. Jeg var godt fornøyd med løpet og pallplass, nok et tegn på at jeg er i rute og alt fungerer bra.

Stor takk til Bislettalliansen for et veldig bra arrangement og tusen takk for laget alle medløpere. Var mange store prestasjoner på Bislett denne lørdagen.

I tillegg til pokal fikk jeg to billeter til årets Bislett-games for tredjeplassen. Det var det to gutter hjemme som satte pris på!

 

Det ble en time på sykkelrulla dagen etter, og en hel hviledag dagen etter. Jeg har blitt flinkere til å sette meg på sykkelen i restitusjonsperioder istedenfor å hive meg på mølla. Og jeg blir stadig bedre til å trene stabilitet. Har fått noen gode øvelser av min kiropraktor Aleksander Stadsnes, og disse bidrar også til at krampene holdes på avstand.

Nå er jeg og familien på plass i Tyrkia på vinterferie. Kommer rapporter herfra på bloggen om ikke lenge.

Karlstad 6 timmars – Lykkelig i Sverige

 

Såpass fornøyd kan man bli etter 411 runder à 193 meter på 6 timer

 

 

Avslappet innstilling

Med godt over to måneder igjen til VM 24 – timers passet det fint med en 6 timers. Treninga har gått bra over en lengre tid nå, og jeg ladet ikke noe spesielt opp til dette løpet. Karlstad 6 timmars er et spesielt løp på flere måter. Det går på en bane innendørs der indre bane er udosert og måler 193 meter. De tre ytterste banene har doserte svinger, og da jeg løp dette løpet i 2011 ble det mye løping i de ytre banene. Jeg hadde en veldig avslappet innstilling til dette løpet. Jeg var innstilt på og ikke mase for mye og irritere meg over å løpe helt opp i øverste bane i svingene for å komme forbi. Jeg visste at det i hvert fall var en nordmann til som skulle til Karlstad. Vi møte Ståle Aas og kona ved hallen på lørdag morgen. Løper-enkene fant fort ut at de ville dra ut på shopping etter at startskuddet gikk kl 10

.- Vi drar nå, er tilbake om en halvannen time, ropte kona til meg etter en halvtimes løping.

– Ja, helt greit, men kan du høre om de åpne opp porten litt, svarte jeg. Det begynte å bli varmt allerede, og det var greit å få inn litt ”frisk” luft.

 

 

Forberedt på kramper

Runde på runde i 4-blank fart, og runde på runde med å komme seg forbi 67 løpere. De første tre milene gikk unna på to timer. Det var ikke så varmt i hallen heller. Det kjentes helt greit, så da fortsatte jeg i omtrent samme tempoet. Men etter tre timers løping ble det varmt, og høyre-leggen hadde begynt å ”våkne” litt. Jeg var forberedt på å få litt kramper denne gangen og de kom fra rundt 3, 5 time og holdt det gående en times tid. Da ble det mer ”lunting” fremover og krafting hællanding med høyre fot for å få strekt ut litt.

 

Skrik og hyl

Jeg syntes kona ble litt vel lenge borte på shopping, men hun var da i hvert fall tilbake i hallen etter at vi hadde snudd løpsretningen og var på vei ”hjem” igjen. Da fikk hun nok å gjøre.

• Vann, vann, kald klut, vørterøl, mer vann, banan, kald klut, skreik jeg ut. Det var så høy musikk i hallen at det måtte skrikes. Ofte så kom jeg i ytre bane og kona stod på innsiden. Så jeg må bare beklage om det ble litt mye skrik fra norrmannen Sørstad – Forlåt. Iskaldt vann rett i hodet var herlig, og fikk det jeg trengte av mat og drikke. Det er fordelen med så korte runder – mat og drikke er aldri langt unna.

 

Som vanlig ville ikke kona ha en svett klem etter at sluttsignalet var gått. Det her er det nærmeste jeg kom. Takk for super support kjære!

I rute

Jeg endte opp med 82.3 km og totalt 411 runder. At jeg løp totalt litt over 84 km med alle omveiene jeg måtte ta, er nok ikke å ta for hardt i. Men det spiller ingen rolle. Jeg fikk en bekreftelse på at jeg er bra i rute og kroppen fungerer som den skal.

 

Jeg drasset med meg en matte som jeg lå på litt før start for å gjøre øvelser som ”aktiviserer” bekken og hofte. Disse øvelsene har jeg fått nylig fra kiropraktor Alexander Stadsnes ved Nesbru kiropraktorsenter. Disse har jeg stor tro på, og kjenner at de tar godt. Disse øvelsene vil også bidra til å holde krampene på avstand. Jeg var ganske sikker på at det ville komme kramper i hamstrings i dette løpet. Det skjedde heldigvis ikke, det er mye verre enn å få kramper i en legg.

 

Etter seks timer endte jeg opp i denne svingen. På nøyaktig samme sted som for fire år siden.

Fin dag for løping -innendørs

Det var mye oppmuntrende tilrop underveis som jeg stort sett klarte å svare med en tommel opp da jeg løp forbi. 68 løpere holdt det i gang i 6 timer. Etter hvert løp flere i bredden og tok opp plass i de innerste banene skravlet litt med hverandre eller publikum. Det var helt greit, så lenge jeg klarte å komme innenfor rundetelleren hver runde. Det var noen runder der jeg måtte såpass langt ut i banene at jeg måtte passe på så jeg ikke løp på utsiden av brikke-leseren. Om jeg vil tilbake til Våxnäshallen er jeg litt usikker på. Når jeg får det litt mer på avstand så kan det hende. Det er et flott arrangement med god stemning. Den stod nærmest i taket en halvtime før slutt da låta ”sommar i Karlstad” dundret utover i hallen. Men det blir jo en del runder, men med nærmest snøstorm ute var det en fin dag å løpe innendørs på.

En liung og ringeriking var blant de 68 l deltakerne i Karlstad. Ståle Aas hadde litt mage-trøbbel underveis, men kom seg fint inn i i løpet igjen på slutten. Vårens store mål for  Ståle er 24 timers i Tyskland i slutten av april.

Velkommen til min nye blogg

Endelig har jeg fått kommet meg på igjen. Jeg lagde min første blogg tilbake i 2008. Et par år etterpå ble det ultrarun.no. Når jeg nå skulle tilbake til å blogge på egenhånd var det greiest å lage en ny blogg istedenfor å dra med seg det gamle. Her vil det blant annet komme oppdateringer i forhold til trening, konkurranser, om livet som løper og familiefar i kombinasjon med mer enn full jobb. Jeg har lagt bak meg et trøblete 2014 som inneholdt mange nedturer, blant annet en langvarig skade. Men siden jeg startet å løpe igjen i september 2014 har det gått riktig vei hele tida, og har fått løpt mye over lengre tid nå.

Trent godt har jeg imidlertid gjort hele tida. Da jeg ikke kunne løpe ble det syklet i store mengder. Det ble innkjøp av både racersykkel og ny terrengsykkel i sommer. Jeg syklet Lillehammer Oslo, deltok i flere terrengritt, blant annet Birken og 6 timers-ritt på Ringerike. Det var syklinga som holdt meg oppe da jeg ikke kunne gjøre annet. Det ble også kjøpt inn nye rulleskøyter, men smertene kom ganske kjapt i disse øktene, så jeg måtte vente litt med det.

Jeg vil her på bloggen se litt tilbake på løpene for minneboka. Og det vil ikke bare bli løpeprat her inne. Tidligere skrev jeg under ”altmuligmannen” på kondisjonsforumet på kondis.no. I årene 2003-2007 trente jeg veldig alsidig, og deltok i sprint-triathlon, turrenn, romaskin-konkurranser og noen sykkelritt. Fra 2007 har jeg stort sett bare løpt. Med det har også resultatene kommet, men også noe skader de siste årene. Derfor vil jeg litt tilbake til gå å litt på ski om vinteren, sykle noe i sommerhalvåret og kanskje også dra frem min gamle, men fortsatt gode romaskin som står i garasjen. Nå har jeg også fått montert opp slynger, og det blir også en viktig del i grunntreningen fremover.